Sjølvopplevd:
de e heilt sant!
Av sjølvopplevde historiar må nemnast:
den gongen eg og Gunnar Nyhus
sat og venta på nokre andre karar som hadde vore på jakt.
Nedanfor oss, mot Trollhaugane, høyrde me nokre som snakka saman.
Me trudde det var nokre bærplukkarar og gjekk fram på kanten for å sjå,
men der var ingen. Vi gjekk tilbake på plass og det same gjentok seg ein gong til.
Vi gjekk enno ein gong tilbake for å sjå, men fann ingen.Stemmene vart vekke då vi kom fram på kanten.
Drengen på Torpen
Trollhaugane er ein støl over Torpen mot stølen Voss. Stølen vart nedlagt på grunn av
alt levenet / praten frå dei underjordiske.
Etter at stølen vart nedlagt, slo ein graset der framme og lagra det i løa.
Ein vinter var det ein dreng på Torpen som skulle hente høy, men då han nærma seg
Trollhaugane høyrde han så mykje prat og leven at han snudde hesten og reiste heim utan høy.
Roger la på sprang
Ein annan gong me var oppe på Odden, stølen over Haugstad.Her hadde eg og ungane reist ned på garden.
Roger vart att for å vaske ut.Etter ei tid høyrde han tydeleg ungaskrik. Han gjekk ut for å sjå, men fann ingen.
Det same skjedde ei stund etterpå. Han var rask med å kome seg ned på Haugstad, han Roger og då.
Det øvste huset på Haugstad vert av ungane kalla "Botolvshuset" - etter mordaren.
Huset er så gamalt at det stod nok den gong han levde. Me går ikkje inn i det huset den dagen me kjem,men pleier venta til dagen etter. På den måten vert det litt mystisk og litt usikkert om Botolf er tilstades.
Utpå kvelden ser vi etter om det heng ei dyne over strengen som går frå vegg til vegg inne i huset.
Strengen kan du sjå så vidt i med lykt. Dersom dyna ikkje heng på strengen pleier Botolf å vere "heime".
Morgonen etter går me inn i huset for å sjå. Då er ungane svært nysgjerrige. Oppe på loftet heng broki hans;ei gamal skinnbrok og i sengi ligg dyna.!!
Hjå frisøren for sytti år sia
Ein anna historie om kor god tid folk måtte ha den gongen, på 1930 talet.
Ho Emma Jevnaker og ei til budde i Seimsdalen:
Dei skulle til Øvre å krudla håret. Dei starta laurdag, tidleg om morgonen, og gjekk over Sjurseter
til Nundalen. Dei fekk han Ove på Buhaug til å ro seg til Øvre. Der fekk dei krudla seg og Ove rodde dei til Nundalen att
der dei starta på turen opp dalen mot Seimsdalen igjen.
Det vart så langt på dag at dei måtte legga seg inn på ein støl på Sjurseter.
Heim kom dei fyrst søndag føremiddag. Slik var det med ein time hjå frisøren for om lag 70 år sidan.
Ein tale til Haugstadgutad n
Hvordan kan man kjøpe eller selge himmelen, varmen fra jorden. Vi eier ikke luftens renhet eller glitteret i vannet.
Vi bestemmer bare i vår tid.
Hele denne jord er hellig for vårt folk. Hver eneste skinnende barnål, hver sandstrand, hvert slør av dis i de mørke skoger,
hver eneste lysning og alle de summende insektene er hellige i folks tradisjoner og bevissthet. Saften som strømmer i trærne er den våre erindringer.
Våre døde glemmer aldri den vakre verden som gav dem eksistens. Vi er en del av jorden, og den er en del av oss. De duftende blomster er våre søstre. Hjorten, hesten, den store ørn - de er våre brødre. Fjellene, saften i gresset, hestens kroppsvarme og menneskets - alt tilhører den samme familie. Det glitrende vannet i elver og bekker er ikke bare vann, men våre forfedres blod.
Hvis dere selger jorden, må dere huske at den er hellig, og dere må lære deres barn at den er hellig, og at enhver gåtefull gjenspeiling i blanke vannflater forteller om begivenheter og erindringer i vårt folks liv. Vannets brus er min fars og mine forfedres stemmer. Elvene er våre brødre, de slukker vår tørst, de gir føde til våre barn.
Dere må huske og også lære deres barn at elvene er våre brødre - og deres. Fra da av må dere vise omsorg for elvene som for enhver annen bror.
Her er det et sted der man kan høre løvet sprette om våren eller raslingen i insektvinger. "Larmen i byene er en hån mot mitt øre". Og hva er livet verd hvis mennesket ikke kan høre natteravnens stemme eller froskenes samtale ved en dam om natten?
Haugstadgutadn foretrekker vindens milde hvisking over vannspeilet og selve lukten av vinden, renset av middagsregnet og med en duft av furu. Luften er dyrebar for en Haugstadgut. For alt levende ånder i den samme luft - dyrene, trærne, mennesket. Noen synes ikke å bry seg om den luft han puster i. Lik et døende menneske er han ufølsom for stanken. Men hvis vi avstår vårt land, må dere huske at for oss er luften en kjær venn, at luften deler sin ånd med alt levende.
Vinden som gav våre forfedre deres første åndedrag, mottok også deres siste sukk. Og vinden vil også skjenke våre barn livets ånd. Haugstadgutadn må behandle dyrene som om de var hans brødre. Jeg er en villmann, og forstår ikke at noe annet kan være riktig.
Hva er mennesket uten naturen? Hvis alle dyr var borte, ville mennesket dø av åndelig ensomhet, for alt som skjer med naturen, vil også ramme mennesket. Alt henger sammen. Alt som rammer jorden, rammer også jordens sønner. Dere må lære deres barn at jorden under deres føtter er våre forfedres aske. For at de skal respektere jorden, må deres barn vite at jorden er beriket med forfedrenes sjeler. Lær deres barn det vi har lært våre barn, at jorden er vår mor. Alt som rammer jorden, rammer også jordens sønner. Hvis mennesket spytter på jorden, spytter det på seg selv. Dette vet vi: Jorden tilhører ikke mennesket.
Mennesket tilhører jorden.
Alt henger sammen, slik blodet forener familien. Alt henger sammen. Mennesket vevde ikke livet, vi er bare en tråd i veven. Alt vi gjør mot veven, gjør vi mot oss selv. Hvis vi selger vårt land, så elsk det som vi har elsket det, vern om det som vi har vernet det. Glem aldri hvordan landet var da du overtok det.
Din nedgangstid er kanskje fjern, men den kommer helt sikkert.Fortsett å forurense din egen seng, og du vil en natt bli kvalt i ditt eget avfall.
Når all Elg er slaktet og alle Rein temmet, når de hemmelighetsfulle skoger stinker av menneske og de bugnende bakkene er fulle av skvaldrende mennesker: Hvor er da villmarkene? Borte. Hvor er ørnene? Borte. Det er livets slutt og overlevelsens begynnelse".
nb: fritt etter Høvding Seathl s tale i 1854
